Et gatebarn i Rio fikk meg til å ta en viktig beslutning som endret mitt liv!

Dec 07, 2020

Jeg tror vi alle har et behov for noe mer her i livet, noe som virkelig betyr noe for oss, noe som gjør at vi stopper opp og sier til oss selv: ”Nok er nok, det jeg gjør nå, gidder jeg ikke lenger. Jeg vil ikke finne meg i å ha det på denne måten, dag ut og dag inn. Jeg må gjøre noe som får hjertet mitt til å danse og glede meg over livet.”

For at vi virkelig skal kunne ta en beslutning og gjøre de drastiske endringene, så må det være noe som virkelig driver oss. Noe som gjør at vi endelig tar tak i det som har gått og gnaget en stund og som gjør at vi vender om og finner en annen vei. Som gjør at vi våger å ta den beslutningen som virker så skremmende.

Og samtidig som er sååå nødvendig og som gjør at vi ikke lenger vil høre på det andre tenker er lurt for oss å gjøre. Eller det andre mener er viktig for oss. Der andre mener det er nødvendig at vi holder oss selv tilbake.

Det andre mener handler jo bare om hvordan de selv ser verden og bunner ofte i deres egen frykt for å mislykkes. Det kan være omsorgsfulle kjære som bare vil oss det beste og som kommer med ”gode” råd.

Men hva er egentlig det beste for deg? Hvem kan svare på hva som er det beste? Hvem er den eneste i verden som vet det rette svaret?

Andre vet ikke hva som er det beste for oss. De vet ikke hvilket lys som brenner på innsiden av oss. De vet ikke hva som er viktig for meg, eller for deg. De har absolutt ingen anelse. INGEN ANELSE!

For hvordan kunne de? De lever jo ikke mitt eller ditt liv. De vet hva som er viktig og riktig for dem, men ikke for oss. De kan få lov til å stille spørsmål, ja. Gjerne kritiske også, som får oss til å tenke og føle. Men konklusjonen må vi finne selv. Og beslutningen om å gjøre en endring kan vi aldri finne på utsiden av oss selv. 

Jeg måtte reise helt til Rio for å få min ”wake up call”.

Eller egentlig så fikk jeg den først da jeg kom tilbake og alt kom veltende over meg. Fordi jeg da, endelig kunne se situasjonen jeg befant meg i, fra et annet perspektiv. Jeg fikk nye tanker om hva som var viktig for meg. Hva som betydde noe. Jeg så at andre ikke tenkte det samme som meg. Jeg så også at de ikke hadde mulighet til å kunne tenke det jeg tenkte. Og hvordan det ble umulig for meg å bli der jeg var særlig lenger. En endring brøytet seg fram, noe måtte skje. Det ble mitt ”hvorfor”.

Før vi fikk unger var mannen min og jeg på ferie i Rio de Janeiro. Det var sommeren 2001, vår andre sommer sammen.

Mannen min jobbet på Flybussen på den tida, og den gangen var Flybussen en del av SAS-konsernet og vi fikk derfor muligheten til å reise verden rundt.

Vi var begge to nysgjerrige og reiselystne. Og vi hadde begge drømt om Sør-Amerika.

Vi var tiltrukket av Brasil, som et av mange steder vi ønsket å utforske. Vi var begge glad i å oppleve nye ting og å se nye kulturer. Ingen av oss var spesielt interessert i å gå rundt på museer og flakse rundt på alle mulige turist severdigheter. Men vi var genuint opptatt av mennesker, å snakke med de som bodde der og å smake på maten deres.

Så en dag i juli 2001 befinner jeg meg inne i en butikk i Rio. Jeg skulle kjøpe noe å drikke til oss, mens mannen min var i en annen butikk. Det var store vinduer ut til gaten og mens jeg står og venter der inne i butikken, faller blikket mitt på ei lita jente på utsiden. Hun kunne være 7 eller 8 år tipper jeg, og hun holdt opp en eske med tyggegummipakker til forbipasserende og som hun forsøkte å selge. Plutselig kom det en mann i full fart forbi og som dultet borti henne, hvorpå hele esken med tyggegummipakker fôr opp i luften og landet på bakken med et brak. Alle pakkene med tyggegummi som hun skulle selge, lå strødd utover hele fortauet. Jeg sto på innsiden av vinduet og kunne bare observere det som skjedde. Da fikk jeg øye på mannen min som kom gående mot butikken der jeg sto og jeg så at han la merke til denne lille jenta som forsøkte å samle sammen det hun kanskje skulle leve av denne dagen eller uka. Mannen min gikk bort til henne og satte seg ned på gaten ved siden av henne. Han hjalp henne med å samle sammen alle tyggegummipakkene og legge de oppi esken hun holdt i hånden.

Det var da det skjedde!

Jenta stoppet opp, snudde seg mot min mann og tittet først litt forskremt bort på ham…. før hele ansiktet hennes eksploderte i det største smilet jeg noen gang har sett. Hennes først overraskende ansiktsuttrykk som forvandlet seg til det vakreste smilet i verden kunne fortelle mer enn tusen bøker til sammen. Hun vibrerte takknemlighet og det traff meg rett i hjertet. Et bilde som har brent seg fast på min netthinne for alltid.

Hennes opplevelse av glede over at noen virkelig hjalp henne, var en overveldende følelse, også for meg.

I dagene som kom la jeg mer merke til hvor glade mange folk var i Rio. Når vi snakket med de som solgte ting de hadde laget på gatene, som bodde i kummerlige kår i Favelaene i Rio. Det gjorde så sterkt inntrykk på meg, hvor tilfredse de virket med livet sitt, tross omstendighetene.

Noe som fortalte meg at lykke ikke handler om omstendighetene, men om hva vi tenker og hva vi gjør ut av dem.

Men ennå visste jeg ikke hvor sterkt dette preget meg og hvor mye dette skulle ha å si for mitt liv videre.

Ikke før jeg kom hjem og tilbake til ”normalen” på jobben min i Aftenposten. Noe av det første som møtte meg var en melding på intranettet.

Dette er snart 20 år siden, men jeg husker det som om det var i går. En av mine kolleger hadde skrevet: ”Nå må det for pokker’n gjøres noe med ventilasjonsanlegget her i huset. Nå er det gått hele 14 dager siden det ble meldt ifra om denne feilen og vi kan ikke lenger sitte og jobbe under disse forholdene. Det er helt uholdbart og nå må noen ta ansvar for dette, pronto!”

Jeg skal ikke si at jeg siterer ordrett, men meldingen var klar og tydelig om at forholdene var helt forferdelige og at dette ikke var til å holde ut særlig lenger.

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Rio. Kontrastene var så store at jeg reagerte med avsky på meldingen som lyste opp. Jeg ble forbannet over at folk kunne oppføre seg på denne måten og være så utakknemlige, når vi var så heldige som vi var, hadde flotte jobber og bodde i trygge Norge. Men fortsatt hadde jeg ikke fått min ”wake up call”.

Det var ikke før et par dager senere, da det kom over meg at hadde jeg ikke vært i Rio og opplevd varmen blant menneskene der og takknemligheten og gleden i ansiktet til denne lille jenta på gata utenfor butikken jeg sto i, så hadde jeg vært enig med han som hadde lagt ut den meldingen på intranettet!

Jeg hadde tenkt noe sånt som at ”ja, nå er det jammen på tide at noen fikser opp i dette ventilasjonsanlegget og ikke lar oss sitte her og bli plaget av denne varmen”.

Et grøss gikk gjennom meg!

Og DET var min wake up call. Plutselig var det som om tiden stoppet litt opp. Hva er det jeg har holdt på med, tenkte jeg. Er det virkelig slik jeg vil ha det?

NÅ må jeg gjøre noe.

Det som skjedde var at jeg tok innover meg hva jeg ville tenkt utfra mitt gamle perspektiv og hvor forskjellig jeg kunne se det, bare fordi jeg hadde sett noe annet, fått et nytt perspektiv.

Hvordan kunne jeg plutselig se mine omstendigheter på en helt ny måte? Og også se hva som var viktig for meg? Hva som ville gjøre meg lykkelig?

Jeg visste umiddelbart at jeg måtte ha en endring. Jeg kunne ikke være et sted der folk klaget på ventilasjonsanlegget og der jeg selv ble en del av den samme klagesangen.

Jeg var nødt til å gjøre noe som gav meg mening. Noe som gav meg glede og lykke i livet. Jeg forsto at det ikke handlet om den jobben jeg gjorde eller den lønna jeg fikk. Det handlet om hva som var viktig for meg. Det handlet også om at jeg ville ha frihet til å kunne reise ut og oppleve enda mer. Jeg kunne ikke lenger være et sted der andre bestemte over min tid. Jeg måtte leve, ikke bare overleve.

Jeg måtte LEVE!

Og jeg forsto også, at dette var et valg jeg selv hadde, på hva som betyr noe for meg og at andre ikke kan se, det jeg ser. Andre kan ikke kjenne på det jeg kjenner. Andre ser bare verden ut fra sitt ståsted, med sine egne begrensninger og erfaringer.

Jeg måtte ut i verden og se noe fra et annet perspektiv, for å kunne snu om på mitt eget. Aldri mer skulle noen fortelle meg hva som var viktig for meg eller hva som gir meg glede. Endringen var allerede et faktum i det jeg så dette. Da var beslutningen tatt. Deretter ble prosessen og gjennomføringen et naturlig neste steg.

I dag kan jeg takke smilet til ei lita jente i Rio, for min vei videre.

Edward Lorenz sa i 1960 at ”et vingeslag fra en sommerfugl i Brasil, kan utløse en tornado i Texas”. Jeg følger opp med: ”Et smil fra et gatebarn i Brasil, kan utløse en total helomvending for noen på den andre siden av jordkloden. ”