Redd for å få panikk?

Nov 21, 2019

Har du noen gang opplevd å få panikk på en scene? Eller vært redd for å få det?

Eller kanskje du har kjent på frykten som kommer snikende når du sitter i et møterom og opplever at lederne plutselig sier at det hadde vært fint om vi blir litt bedre kjent, hva med en liten presentasjonsrunde…
Forferdelig følelse ikke sant? Når du kjenner at kroppen plutselig begynner å leve sitt eget liv… helt på egenhånd. Når du kjenner at halsen blir tørrere og begynner å stramme seg… hjertet begynner å slå så hardt at du lurer på om de rundt deg kan se det også… varmen sprer seg i hodet og du merker at en liten svetteperle har klart å trenge seg helt ut mellom rynkene i panna… panikken er rett rundt hjørnet…
 
Jeg har opplevd akkurat det… og ikke bare en gang, men mange ganger. For en del år tilbake jobbet jeg i en stor bedrift og der var det stadig møter. Jeg likte egentlig å snakke mye med folk, jeg har alltid vært en veldig sosial person…. Men i en stor bedrift er det vanlig at det er mange møter og det er også slik at det ofte er folk som ikke kjenner hverandre så godt… Så det er ikke uvanlig i en bedrift med litt størrelse, at selv om det er et internt møte kan man bli bedt om å reise seg opp og presentere seg for de andre… selv de gangene der det strengt tatt er unødvendig…. Der man egentlig bare møter opp for å bli informert... og jeg hatet dette... hatet å bli eksponert for folk uten å være forberedt...
 
Det som kanskje er mest grusomt med å oppleve dette en eller to eller tre ganger, er at opplevelsen blir lagret rett i vår underbevissthet, som en film. Fordi det følelsesmessig berører oss og da blir denne følelsen koblet til handlingen som skjer. Vi tar vare på denne opplevelsen uten at vi vet det selv. Vår indre båndopptager settes på REC og tar opp alt sammen, selv om vi er helt uvitende.
 
Det som er enda verre, er at hver gang vi så blir invitert i et møte senere, eller befinner oss i en sammenheng eller posisjon som kan ligne på denne opplevelsen… så spiller vi automatisk av denne filmen i vår underbevissthet. Vi trykker på PLAY uten at vi egentlig har tenkt at vi skal spille den av. Det går helt av seg selv…
 
Og så får vi kjenne på alle de ubehagelige følelsene om igjen, før vi kommer så langt til å møte opp fysisk… og dette igjen kan gjøre at vi kansellerer møtet, eller stopper oss selv, av frykt for å kjenne på dette ubehaget…
Grunnen til at dette skjer er at vi blir redde og føler frykt i kroppen.
Frykt er der for å hjelpe oss ut av en mulig fare. Så med en gang vi opplever noe som skaper en fryktfølelse i kroppen, så starter vår forsvarsmekanisme og vil gjøre alt den kan for å få oss i sikkerhet. Dette er også grunnen til at vi føler på alt ubehaget som skjer fysisk i kroppen, som at hjertet begynner å banke og vi blir varme og kanskje skjelver. Det er fordi fryktfølelsen setter i gang adrenalinet i kroppen som får hele vårt system til å gjøre oss klare til å flykte vekk fra faren eller slåss med den. Noe som er enkelt å forstå at egentlig er bra for oss, dersom det hadde vært en reell fare. Om huset brenner, må vi løpe ut. Men vår underbevissthet skiller ikke på hva som er reell fare og hva som er forestilt fare. Uavhengig av realitet – kroppen reagerer helt likt dersom den får beskjed om at noe er farlig og svarer med den samme responsen.
 
Så hva må vi gjøre for å kunne klare å overkomme dette fenomenet? Hvordan skal vi få til å våge å gå i de møtene igjen… eller våge å gjøre det som vi tidligere har reagert automatisk på som farlig?
Jo, det vi må gjøre er å omprogrammere vår underbevissthet. Vi er nødt til å skrive over den filmen som kjører automatisk. Når vi gjør det, vil vi ikke lenger føle det samme ubehaget, dersom vi blir bedt om å presentere oss i et møte, eller holde en tale, eller søke en jobb vi ønsker, eller si meninga vår der andre mener noe annet.
 
Når vi har hatt ”Exorsisten” på en videofilm og skrevet over den med ”Hjelp vi flyr”…. Så vil vi bare se ”Hjelp vi flyr” uansett hvor mange ganger vi klikker på play-knappen etterpå. Så det handler om å programmere inn en ny sannhet, slik at vi kan spille av en ny film.
 
Vet du at det er helt vanlig blant ”eksperter” å bearbeide frykt med å se nærmere på den, og snakke om den i timesvis.
Det som skjer da er at du spiller av Exorsisten igjen og igjen og igjen og igjen… du bare skrur opp volumet… og kjenner kanskje på at du klarer å se hele filmen uten å freake helt ut… Men du vil jo aldri få den følelsen i kroppen du egentlig ønsker deg… du vil ikke få gleden og latteren og den avslappende følelsen som du ville fått om du istedenfor så på ”hjelp vi flyr”.
Close

50% fullført

For å fullføre

Legg inn navn, epostadresse og klikk på knappen!