Uten bilnøklene

Han la bilnøklene på bordet i stua og gikk ut. Skulle ikke ta bilen i dag som solen endelig hadde kommet ut av ingenting. De siste dagene virket det ikke som om den hadde tenkt seg på besøk i det hele tatt, det hadde bare vært grått og trist i flere dager nå og han hadde blitt vant til det. På samme måte som det var grått og trist på innsiden av husets fire vegger. Det var lenge siden sola hadde stått på der inne også. Og det føltes som om de alle gikk rundt som zombier og ventet på noe. Hva var det de ventet på? Hvorfor kunne de ikke bare være og bare leve? Hva var det som måtte skje for at en stråle skulle bryte seg igjennom den tykke grauten av et skylag som fantes på innsiden?
Det var en merkelig følelse å kjenne sola. Kjenne at den varmet i nakken, mens han spaserte bortover veien han vanligvis kjørte. Det var lenge siden nå at han hadde gått der. Ikke siden Mira levde. Etter at hun døde hadde det virket som en umulig oppgave å komme seg ut på tur. Hva var grunnen til at hunden måtte være med for at han skulle komme seg ut på tur. Han hadde jo elsket disse små turene, som det hadde blitt de siste par årene, da Mira levde. Hun orket ikke å gå på lengre turer lenger, men bare det å være med på hennes lille kilometer hver dag, ut og kjenne på lufta, høre på lydene der ute, hadde ikke bare vært godt for henne. For ham hadde det vært en helt nødvendig greie for å lette på trykket som samlet seg i hodet. De daglige korte turene med Mira hadde helbredet grauten på innsida.

Nå kom det tilbake til ham. Hvor viktig det var. Han hadde ikke glemt det, selv om han hadde glemt det. Han hadde sittet inne og sett det, men likevel ikke sett det. Ikke før nå. ikke før han gikk ut, uten bilnøklene i hånda. Det var hun som hadde sagt at han skulle gjøre det. Hvorfor hadde han ikke klart å komme på det selv. Men det var henne, terapeuten som tok blodpris for å fortelle om ting som var helt vanlig for folk. Eller var det det? Det var så enkelt at selv minstemann i familien kunne sagt det. For han visste det han. Han gjorde det også. Hele tiden. Men ikke han selv. Han måtte innom henne i byen. Han måtte kjøre til henne, parkere bilen, legge penger på automaten, selv om denne automaten nå hadde blitt forvandlet til en magisk app hvor han bare kunne snurre på et hjul så hadde han betalt for parkeringa. Merkelig hvordan det hadde blitt. Alt ble styrt av en app. Selv timen hos henne i byen ble registrert på en app. Som viste og holdt rede på timen han hadde fått. Og nå hadde han også gått ut, fordi han fulgte med på en annen app som hadde fortalt at solen skulle komme frem. Og det var det hun i byen hadde sagt til ham. At han skulle følge med på den appen, for det var meldt at solen skulle titte frem en av de nærmeste dagene og da var det viktig at han fulgte den og gikk ut, uten å sette seg i bilen først.

Han måtte se på en app for å få lov til å gå ut, uten bilen. Hvor merkelig var ikke det? Hvordan hadde livet blitt? Styrt av en app. Selv om han visste at han bare kunne følge med ut av vinduet. På hvordan det så ut der ute og om solen hadde tenkt å bryte igjennom snart. Men det var ikke ofte han gjorde det lenger. Han likte å sette seg i stolen bak avisen, når han ikke tok bilen til kontoret. Eller et annet sted han skulle. Det var ikke lenger nødvendig å se ut før han gikk ut. Han kunne gå nesten tørrskodd fra inngangsdøra til garasjen, i alle fall om han småløp de tre meterne som skilte de to dørene. Inngangsdøra og garasjeporten. Og appen viste ham på forhånd om han måtte løpe eller om han kunne gå rolig ut til bilen. Men nå måtte han følge med. For han skulle ikke bare de tre meterne ut til bilen. Nøklene hadde han lagt igjen. For det hadde hun i byen sagt at han måtte gjøre. Ta de ut av lommen og legge de igjen inne. Hva trodde hun? At han ikke skulle klare å gå forbi garasjen om nøklene lå i lommen? Hun var visst ganske klok denne damen  i byen. Det var vel derfor hun kunne ta så godt betalt også. Hun kunne fortelle ham hva han måtte gjøre, helt ned til minste detalj. Som hvordan han skulle gjøre med nøklene til bilen.

Han var kommet nesten bort til enden av kilometeren med Mira. Der han alltid snudde. Han kjente at han festet blikket på enden av veien der fortauet stoppet og det bare var veien alene videre. Helt naken uten fortauet på siden av seg. Det var der i enden av fortauet de hadde snudd bestandig. Mira og ham. Han kjente at det snart var på tide å snu. Han gikk litt fortere og likte at solen fortsatt varmet i nakken. Det var godt. Veldig godt. Han visste han måtte snu der fremme, men han hadde ikke så lyst til det. Hva var det damen i byen hadde sagt. Skulle han gå til enden av fortauet og snu? Han var ikke helt sikker. Det var som om hun ikke hadde gitt instrukser om det. Hvor var det han skulle gå egentlig. Hvor skulle han snu? Han kjente det stramme seg til i bakhodet. Han måtte selv ta stilling til dette, forsto han, for damen i byen hadde ikke sagt noe om det, trodde han. Det var så enkelt da Mira hadde vært i andre enden av båndet. Hun trengte ikke si noe. Hun bare stoppet i enden. Pleide å stå der og drøye tiden litt. Snuse litt ekstra på kanten av veien akkurat der. Som om hun gjerne ville stå der litt til. Han ble usikker. Hva nå? Han så videre. Det gikk en liten sti inn i skogen på andre siden av veien litt lenger bort.

Han forsøkte å huske om damen i byen hadde sagt noe likevel? Utenom å følge med på appen, så han skulle komme seg ut? Hadde hun sagt noe om hvor langt han skulle gå? Han kunne ikke komme på det. Han tok sjansen. Krysset veien og tok sikte på stien. Det gikk. Han kom seg bort der hvor den startet og begynte å følge krumningene stien lagde. Underlaget var mykt og godt å gå på. Solen hadde endret litt av retningen og traff ham på siden av tinningen nå. Det var godt å kjenne den der også. Og føttene kjentes myke på den jorddekte stien. Det var så stille. Kjente bare lyden av solen som traff ham i hodet, fra føttene som dempet traff underlaget og fra skogen som omsluttet stien. Det var så behagelig å gå. Han fortsatte i bra tempo og tenkte på Mira. Men det var bare ham nå. Han og føttene. Og bilnøklene var ikke lenger i lommen hans. Han hadde kjent etter mange ganger, og lommen føltes helt annerledes uten nøkkelen å fikle med. Tankene raste på mens han gikk på den fine stien. Han visste ikke hvor langt han kunne gå. Damen i byen hadde ikke sagt noe om hvor langt eller hvor lenge, men han tenkte at han kunne ta sjansen på å fortsette litt til. Uten bilnøklene i lommen og uten en eneste app. Telefonen lå pent ved siden av nøklene hjemme på bordet. Hva ville de andre tro. Når de fant nøklene og telefonen hans liggende på bordet. De ville nok begynne å lure. Men sikkert ikke så lenge. Snart ville en app fortelle hva de skulle gjøre. Han fortsatte på stien. Litt til.

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer