Tidlig morgen

Jeg kunne kjenne scooteren gli behagelig gjennom underlaget. Bortover den fløyelsmyke vidda som var trukket i melisaktig puddersnø. Lydløst gled vi innover det store, hvite, vakre landskapet – helt lydløst – bare scooteren og jeg. Vi var ett.
 
Tiden sto dirrende stille og jeg stoppet den råe kraften med et lite knekk i håndleddet. Den adlød umiddelbart. Et bittelite knepp og den mjauende motorduren ebbet ut. Det var som når dirigenten senker hendene framfor sitt orkester og alt blir helt stille. Ingen i salen våger å røre en muskel – akkurat da, i rommet mellom lydene. Vakkert, fullkomment.
 
Blikket mitt gled over vidda. Himmelen lå over oss som et mektig tak jeg kunne berøre om jeg bare løftet hendene. Stjernene hilste på oss med dunkle nikk i det helt spesielle lyset som himmelen hadde mottatt av vinterkulden. Mørk lilla. Horisonten vistes som en fin skarp linje og risset opp kontrasten.
 
Fraværet av lyd gjorde bildet sterkere. Det var kun akkompagnert av mine egne hjerteslag. Men de kjentes mer enn de kunne høres. Magien dominerte. Som om hele verden sto på vent. Ventet på at jeg skulle utøve det neste trekket. Vi utfordret hverandre. Verden og jeg. Jeg var usikker på hvilken brikke jeg skulle flytte. Redd for å ta feil. Tenk om jeg bråket i spillet og vekket verden. Da kunne jeg bli for synlig. Da kunne min stemme bli for sterk. Det var tryggere slik. Tryggere å vente. Bare lytte, kjenne. Gripe om himmelens fargesprakende teppe av uendelighet. La meg fascinere.
 
Jeg løftet haken og så så langt jeg kunne. Inn i uendeligheten, inn i evigheten. Den ønsket meg velkommen og drømmene gled inn i den. Den var vuggende stille, men utstrålte varme i den bitende kulda. Det var på tide å slippe taket, på tide å våkne. Jeg måtte snart snu, men nøt øyeblikket i stillheten som var omfavnet av purpur.
 
Tidsnok måtte jeg finne tilbake – til støyen. Jeg lot hodet vende seg forsiktig ned, til blikket traff bakken, langs siden av scooteren. Det var spor i snøen. De gikk den andre veien. Bakover mot larmen og støyen. Jeg lukket øynene og begynte å telle. Fem, fire, tre, to, en…
 
Jeg åpnet øynene og reiste meg opp fra stolen. Så gikk jeg for å vekke barna.
 
 

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer

Next post:

Previous post: