Rundt leirbålet

For noen år tilbake var hesten min den viktigste i mitt liv. Jeg levde og åndet for hestene mine og hestesporten, for stallukta.. og det enkle livet….
 
Jeg kunne tilbringe timer i stallen hver eneste dag… vinter som sommer… og bare være…. trekke inn roen av hester som tygde maten sin etter å ha kommet inn en sen høstkveld…eller jeg kunne sitte i timesvis og se utover jordet der de beitet om sommeren… jeg kunne sitte på hesteryggen, barbak… lene meg over halsen på min kjære firbente venn… omfavne ham… henge over nakken og holde rundt halsen hans… kjenne den trygge varmen fra min bestevenn bre seg innover i kroppen min og treffe hjertet mitt… jeg kunne sale opp og bruke hele dagen i skogen med den vakreste skapningen på jord… vi var ett… om han gikk, luntet eller sprang alt han kunne… vi var ett… vi tenkte likt… tenkte jeg til høyre gikk han til høyre… tenkte jeg ro ned.. roet han ned… vi hadde de samme drømmene… å bare være og nyte denne tiden sammen i stillhet i skogen… eller i full galopp…. eller vi kunne jobbe sammen på banen… finslipe på en enkelt øvelse i timesvis… når jeg tenkte at han skulle løfte det høyre frambenet… holdt vi på helt til han løftet det høyre frambenet… med så liten kraft som overhode mulig… vi ble så samkjørt.. det var en vidunderlig tid… og en vidunderlig følelse…
Så var det de gangene vi var flere på tur sammen.. jeg husker aller best de stundene hvor hestene våre hadde gått til ro…. i en liten provisorisk innhegning vi hadde laget…. langt oppe på vidda… og vi andre kunne sitte rundt leirbålet og snakke… filosofere over livet… se på stjernene og vi lurte på hva som var meninga med alt dette.. vi kom vel frem til at meninga var akkurat dette… å sitte der.. i naturen rundt et bål og snakke med gode venner…. mens våre aller nærmeste sto i bakkant og bet av gresstustene de fant… livet var enkelt og fantastisk vidunderlig…
 
Idag var det en av disse rundt leirbålet.. som la ut en sang….. og i det jeg hørte den…. ble jeg dratt rett tilbake til denne tiden med så mange gylne øyeblikk ♥ Takk, Peer for at du delte… og takk Zorba og Leopold…for at jeg fikk dele så mange gylne øyeblikk med dere… og hvordan dere lærte meg at kjærlighet ikke har noen grenser…. og takk til alle mine kjære gode venner der ute, som jeg har sittet rundt leirbålet med og delt en viktig del av mitt liv… selv om vi ikke sees så ofte lenger… kanskje nesten aldri mer….. jeg glemmer dere aldri… disse øyeblikkene følger meg for alltid.. livet ut og jeg er så uendelig takknemlig for de alle sammen ♥
 

 

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer