Pennen…

Hun tenkte i sitt stille sinn: ”Hvem er jeg, som forsøker å si noe? Hva har jeg egentlig å fare med? Ingen vil tro på meg likevel. Jeg? Som ikke har utretta en dritt! Ingenting! Hvorfor skulle noen bruke tiden sin på å høre på meg? Hvorfor skulle de, hvorfor ville de?”
 
”Det spiller ingen rolle hva jeg sier”, tenkte hun. ”Det er ikke jeg som skal fortelle andre hva de andre der ute skal mene. Jeg vet jo ikke hva de mener eller føler. Noen ganger vet jeg ikke hva jeg mener selv en gang. Jeg er usikker. Det blir bare for dumt. Det finnes jo ingen som gidder å lese dette. Mine ord på et stykke papir. Hva betyr vel det?
 
Hun stoppet pennen. Selv om den dirret etter å få slippe løs på arket. Den ropte om å få skrive det hun hadde på hjertet. Men hun holdt den tilbake. Hardt, hardt. Helt fast. Et jerngrep. Hun holdt den så hardt som bare hun kunne. Slik at pennespissen ikke hadde sjanse til å berøre arket. Det var livsviktig. Den måtte ikke komme nær. Ikke kanten en gang. Det var essensielt at ikke så mye som en dråpe av blekket kom ut og ble synlig. For det måtte ikke. Ingen måtte lese det hun tenkte. For det betydde ingenting. Hun betydde ingenting. Hvorfor skulle noen bry seg? Hun var ingen.
 
Så vidt klarte hun det. Med all sin kraft – å løfte pennen bort. Hun måtte sloss mot den, en god stund, men pennen måtte gi etter. Den måtte se at slaget var tapt. Hun hadde vunnet denne gangen. Men selv om pennen hadde andre planer, var den for svak akkurat nå. Og nå ble den lagt tilbake i skuffen. Inn i stummende mørke igjen. Sammen med de andre pennene. De som hadde lystigere farger.
 
Men pennen visste inni seg, at hadde den bare fått treffe arket, så skulle den malt de vakreste bildene og skrevet de vidunderligste tekstene, som ville reflektert de mest praktfulle fargene. Bare i kraft av å være seg. Bare i kraft av å få si det den hadde på hjertet. Men viljen hennes hadde vært for sterk, denne gangen.
 
De andre pennene i skuffen så forskremt på ham, i det han kom tilbake. Det var den røde og den blå, den gule og den grønne. De iakttok ham – den sorte. Men tankene hans var alt annet enn mørke. Hadde han bare fått lov. Fått komme til på arket. Han bestemte seg for at neste gang – neste gang hun grep fatt i ham, så skulle han kjempe enda sterkere. Kjempe alt hva penne hus og hylster kunne holde. Da skulle han vinne kampen. Da skulle hans musikk høres – hennes… og hans bilder males – hennes. Da skulle han – vise henne – at hun var verdt det.
 

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer

Next post:

Previous post: