På en benk

Jeg gikk over parken, som jeg vanligvis gjorde på vei til jobb. Den enorme parken hadde en bitteliten flik i enden, som snirklet seg helt bort dit jeg bodde. Og på andre siden av denne fliken, lå kontoret mitt. Det var sjelden folk her på denne tida, ingen andre orket å dra seg opp så tidlig på morran, men jeg elsket det. Tida før alle andre våknet. Mens jeg gikk mellom de store trærne, tittet jeg opp på den grønne skyen av blader i toppen, og i mellom bladene kunne jeg skimte sola som også hadde våknet. Sammen skapte de et lysegrønt skjær over hele området, som en liten lykkehilsen til oss som våget oss ut på denne tida.

Noen av solstrålene klarte å finne smutthullene mellom bladene og trengte seg igjennom slik at de lagde et vakkert engleaktig slør av striper, helt ned til bakken der jeg befant meg, og gjorde hele parken magisk.

Normalt gikk jeg raskt igjennom parken på vei til jobb, men denne gangen var det akkurat som om noe tok tak i skjorteermet mitt og dro forsiktig i det. Jeg stoppet. Det var en helt ren, men usynlig energi som dro i meg og ba meg om å vende kroppen mot venstre. Den kallet på meg. Ba meg gå innover i parken. Følelsen var så sterk at jeg ikke kunne la vær å høre på den, selv om energien som lokket, kjentes som en mild bris i det den strøk over armen min. Det var som om det lå en sterk vilje bak, en tanke eller en energi, noe uforklarlig som gav meg en fornemmelse i hele kroppen min. En beskjed om å ikke ignorere. Jeg stusset, men lot meg overtale. Følte meg som et dyr som været noe. Noe det var nødt for å finne ut av. Instinkter som overtok, som trengte inn i hele meg og overtok styringen. Jeg var som en radiostyrt bil. Energien trykket på pendlene og gav meg beskjed om å bevege meg innover i parken, fort.

Var det noe som hadde skjedd? Noen som trengte hjelp der inne? Eller var det noe jeg ikke burde stikke nesa mi bort i. Burde jeg snu og gå tilbake? Jeg stoppet. Jeg kunne velge å ikke gi etter. Ingen skulle styre meg!
Jeg gjorde et forsøk. Snudde meg bestemt tilbake og tok et skritt som for å demonstrere at jeg bestemte selv. Så tok jeg to skritt til. Jeg stoppet og lyttet. Hørte ingenting, men kjente at det gjorde vondt å bevege meg den veien. Jeg tok enda et skritt, og merket at jeg strakte halsen og ørene mine mot energien som trakk i meg, der inne. Jeg klarte ikke å å ta et skritt til. I neste øyeblikk gjorde jeg helomvending og beveget meg raskere innover. Som om jeg var redd for å ombestemme meg en gang til. Kroppen lente seg forover mens bena beveget seg i et tempo som var en mellomting av å gå og å løpe. Bakerste fot lettet fra bakken et kvart sekund før det fremre traff underlaget. Hjertet hadde også meldt sin ankomst der det dunket godt fra seg inne i brystkassen. Spenningen steg i hele kroppen. Hver muskelfiber engasjerte seg. Litt av nysgjerrighet og litt av frykt.

Det tok ikke lange tida før jeg skimtet noe på en av benkene langs den grusete veien som snirklet seg igjennom parken. På benken i enden der borte, satt det noen. Kanskje dette var kilden til fornemmelsen? Alle de andre benkene langs stien var tomme. Fortsatt var det så tidlig at de fleste ennå lå i sengene sine i de mange hjem. Men der borte satt det noen, som var oppe like tidlig som meg. Jeg dempet farten og rettet fokus mot benken. Da jeg kom nærmere så jeg at det var ei lita jente som satt der. Helt alene. Hun gjemte ansiktet sitt i hendene og jeg gjettet på at hun ikke var mer enn ni, ti år. Da jeg var kommet nesten helt bort, løftet hun ansiktet opp fra hendene og tittet på meg.

Jeg visste at det var henne som hadde sendt ut den sterke fornemmelsen. Det var fra henne den lette brisen hadde truffet armen min og fått meg til å endre retning. Det var hun som hadde overtatt hele min vilje og fått meg til å stoppe opp. Fått meg til å komme hit. Hennes tanke hadde tatt tak i mine instinkter og vist vei. Hvordan hadde hun fått til det? Hva var det hun ville meg? Og hvorfor?

Hun så rett på meg. Jeg lurte et sekund på om hun så på noe bak meg og slang et kjapt blikk over skuldra, men jeg visste jo at det ikke fantes noen andre her. Det var bare hun og meg. Og tærne i parken. Jeg så på jenta som satt der framfor meg. Så lita. Så sterk. Så skjør.

Hun så på meg med sårbare øyne. Et trist drag gled over øynene hennes, men jeg kunne merke kraften i dem. Hun gjorde et forsøk på å smile, men jeg kunne se at det var vanskelig. Så åpnet hun munnen forsiktig og leppene formet seg til et ord. Jeg kunne lese hva hun sa, selv om jeg ikke hørte noe. «Mamma», sa hun. 

Jeg ristet forsiktig på hodet for å indikere at jeg ikke var mammaen hennes, men forsøkte å forstå. Hun gjentok bevegelsen med leppene. Denne gangen med en hvisken jeg så vidt oppfattet, «mamma».

Jeg gikk helt bort til benken og satte meg ned ved siden av henne. Jeg sa at jeg ikke var mammaen hennes, og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med og hva hun gjorde her ute i parken, så tidlig? Jeg ville ikke spørre om hvorfor hun hadde bedt meg komme. Det kunne virke rart. Ikke sikkert hun var klar over hvilken energi hun hadde sendt ut, som jeg hadde fanget opp. Hun kunne bli redd og jeg følte hun mer enn noe annet trengte en som så henne, som brydde seg. Noen som kunne gi henne litt trygghet.

Hun trigget et beskyttelses gen i meg og forsiktig la jeg armen rundt henne, mens jeg ventet på svar.  Mitt eget syn ble sløret og jeg så for meg, meg selv som liten. Så heldig jeg hadde vært som hadde vokst opp i en trygg og god verden. Jeg så også for meg, mine egne barn, glade og trygge. Jeg gled nærmest inn i en hypnotisk tilstand. Tankene og bildene som fôr igjennom hodet mitt, av barn i alle situasjoner. Glade og trygge barn, som lo høyt og lekte med sterk innlevelse. Som sang og danset, som klatret i lekeapparater, som sklei på kjelke om vinteren og badet om sommeren. Unger som syklet om kapp og som hoppet paradis. Lykkelige barn. Som fikk meg til å smile.

Så endret synet seg. Jeg så barn som ikke hadde det så bra. Det var som å se på bilder fra reportasjer på TV. Barn som var blitt forlatt av voksne. Barn som var slått, barn som ble brukt i kamp mellom foreldrene sine. Barn som var offer for krig og elendighet. Barn i mitt eget land, barn i andre deler av verden. Syke barn. Barn som led, barn som frøs. Noen helt alene, noen utsatt for de verste handlinger. Jeg lukket øynene. Kjente tårene presset på. Hadde ennå ikke fått svar fra jenta på benken.

Jeg kjente på et sterkt behov for å hjelpe henne. Og å hjelpe andre barn som trenger at vi bryr oss om dem. Jeg kjente på behovet for å gjøre en forskjell for de som trenger oss aller aller mest. Jeg åpnet øynene mine og ble et øyeblikk helt satt ut av det som møtte meg. Benken var tom. Jeg satt helt alene. Men følelsen var like sterk som budskapet. «Mamma». Så viktig, så sterkt. Hva var det hun egentlig mente med det? «Mamma» betyr nærhet, omsorg, trygghet og næring. Den største kjærlighet. Mammaer kan gjøre en forskjell. Ikke bare for våre egne barn, men for alle barn. Ditt barn er også mitt barn. Vi må ta vare på dem alle sammen. La dem få kjenne hva omsorg og kjærlighet betyr, og aldri ignorere dem. Da kan vi gjøre en stor forskjell i verden, som vil ha ringvirkninger utenfor vår fatteevne.

Energien var så sterk. Jeg ble invitert til hennes benk for en grunn. Takk!

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer

Next post:

Previous post: