Hun frøs…

I det hun hostet, fløy den illeluktende proppen ut i formel-1 fart og traff papiret hun holdt i hånden. Hun stirret ned på den. Hva i alle dager var det? Hva var denne hvite lille ekle saken som lå i papiret og glinset? Hun visste den kom fra halsen, for den hadde fått henne til å harke i flere dager.
 
Den hadde irritert henne. Nå kjente hun at kløen i halsen hadde gitt seg, men årsaken hadde landet i papiret i hånden hennes. Papiret hun sirlig hadde brettet sammen og holdt i hånden, for sikkerhets skyld, der inne på behandlingsrommet, i tilfelle hun skulle få et behov for å hoste. Men hun rakk ikke å løfte hånden engang – hosten hadde kommet spontant og det eneste hun fikk tid til, var å vri litt på håndleddet like før proppen traff. Terapeuten sto med ryggen til og la ikke merke til det som skjedde. Hun så på den hvite kulen på papiret og grep tak i den med fingrene. Klemte den sammen mellom tommel og pekefinger, før hun løftet den opp til nesen og luktet. Hun holdt på gå i bakken av eimen, som sto flere meter ut og dirret i luften.
 
I det samme reiste nakkehårene seg. Hun hadde kjent den lukten før. Det var lukten av noe hun for lengst hadde fortrengt, men som hadde hengt seg fast i et minne. Et minne fra fortiden hun helst ville glemme, men som hadde gjemt seg langt der inne. Et minne som var for grusomt til å kunne fortelles. Det var bare hun som visste om det. I løpet av de neste sekundene visste også terapeuten. Men terapeuten hadde taushetsplikt – heldigvis.
 
Hun husket rommet – kunne se det helt klart for seg, som om hun var i det samme rommet nå. Hun erindret de grønne lingardinene som omkranset de store kalde vinduene.
 
Hun tittet ut av vinduet på terapirommet og så rett ned på torvet. Der nede føk folk frem og tilbake. Vinterkledde. De tykke jakkene var kneppet godt igjen og kravene var omfavnet av store skjerf rundt halsen. Luene var trukket godt ned over øra, for å beskytte dem mot den iskalde vinden. Det var blitt sent i november nå og de siste dagene hadde kulda kommet sigende innover byen. Vinden gjorde opplevelsen enda kaldere der ute. Men inne, der oppe på rommet hos terapeuten, var temperaturen ikke til å holde ut. De skulle bare vite, de der nede på det store torvet. De skulle bare vite, der de småløp avgårde og syntes synd på seg selv, fordi de måtte ut og gå i den sure vinden. Hadde de bare snudd seg en ørliten tanke og løftet blikket. Så hadde de sett henne. Hun som så gjerne skulle byttet plass med dem. Hun som sto helt naken, der inne på terapirommet.
 
Det hjalp ikke om klærne var på. Hun var naken. Fullstendig avkledd. Slik føltes det. For første gang hadde bunnen ramlet ut av henne. Alt som hadde skjedd den gangen. Lukten hadde fremkalt minnet så tydelig. Som om det var nå det skjedde. Nå var hun blottlagt. Alt hadde bare rast ut, som om hun hadde åpnet et syltetøyglass som sto på hodet. I løpet av sekunder var det gjort. Glasset var helt tømt. Hvert eneste knuste bær, lå hjelpeløst på gulvet og hun sto der – helt bar. Terapeuten hadde forsikret henne om at hun ikke kunne fortelle videre. Hun hadde vært helt tydelig på det. Hun hadde til og med fortalt at hun hadde skrevet under på et papir om at hun forpliktet seg til å forbli taus.
 
Men nå var hun ikke sikker. Hun skulle så gjerne ha byttet plass med de der nede på torvet. De som frøs. Men som ikke ante hva det ville si å fryse.
 
 
 

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer

Next post:

Previous post: