Grinda

Han gikk nedover den lange grusveien, som svingte seg parallelt langs sårkanten av den store åkeren. Like perfekt som en list skiller veggen fra taket, skilte grusveien åkeren fra skogen. I enden så han grinda. Men det var noe som ikke stemte. I dag sto den halvveis på gløtt.
Han stusset, for han var sikker på at den var lukket i morges. Han sørget alltid for at den var lukket. Det visste han, for han sjekket ofte flere ganger. At haspen var riktig festet, før han forlot den. Men nå var den åpen. Grinda sto på gløtt.
 
Hver eneste dag sjekket han møysommelig – minimum to ganger. Minimum. Han sjekket at den var skikkelig lukket før han gikk videre. Så snudde han seg etter å ha gått 4 meter. Han roterte en halvpiruett og så på grinda, mens han fortsatte å gå tre skritt baklengs, før han fullførte piruetten og fortsatte et stykke til. Deretter gjentok han manøveren, for å være helt sikker.
 
Det hendte til og med at han snudde seg enda en gang. Men da var det ofte den andre som gav beskjed. Og i det siste hadde det begynt å irritere ham. For han visste hva han gjorde. Han visste når han han hadde lukket den grinda.
 
Men den andre stolte ikke på ham, ba ham sjekke en gang til. Selv om han visste at den var lukket. Den andre, som snakket inn i hodet hans uten at han fikk lov, blandet seg inn i det han allerede visste. Og fikk ham til å gjøre noe om igjen, som han allerede hadde gjort. Som om han ikke visste hva han hadde gjort?!
 
Men stemmen hadde bedt om det. Den var helt på ekte. Stemmen hadde tilgang til hodet hans og gav stadig flere ordre. Freidig sendte den lydbølger inn til hørselcellene hans. Annerledes lydbølger. For de kunne bare høres på innsiden. Men cellene mottok beskjeden og adlød, uten å mukke. Uten den minste motstand. Bare godtok hver bølge og hvert signal som kom. Den andre satt ved spakene og kontrollerte hva han skulle tenke.
 
Nå var det nok. Han hadde sett seg lei på hele greia. Nå skulle han si ifra. Det var det han skulle. Si ifra. Stemmen skulle ikke få holde på lenger. Den måtte slutte, før han ble helt gal av den. Han knyttet nevene og mannet seg opp. Trakk pusten og gjorde seg klar til kamp.
 
Så stoppet han opp. Det var noe som skurret her.
 
For han hadde vært helt sikker. Helt sikker – på at den grinda var lukket. Helt sikker – hadde han vært.
 

Skriv gjerne en kommentar :)

kommentarer

Next post:

Previous post: